Utviklingen av standarder i hybridmiljøer - dummier

S tandards er etablert vanlige og repeterbare praksis som er blitt avtalt av en bedrift eller gruppe. Standarder i et hybridmiljømiljø er et pågående arbeid, men de er viktige fordi de hjelper deg med å forbedre kvaliteten, redusere kostnadene og forbedre valgene.

En åpen standard er en som er offentlig tilgjengelig (vanligvis gratis) og har rettigheter rundt den på hvordan den kan brukes. Vanligvis samarbeider ulike leverandører, grupper og sluttbrukere for å utvikle standarder basert på bred kompetanse fra et stort antall interessenter. Organisasjoner kan utnytte disse standardene som et felles fundament og bygge på toppen av dem.

Uten standarden kan du flytte infrastrukturen eller applikasjonene fra en sky-leverandør til en annen, eller fra lokaler til offentlig eller privat sky, være et vanskelig prospekt som kan bremse en organisasjons utvikling. Det ville være vanskelig å integrere det lokale datasenteret i en hybridmodell. Standarder bidrar også til å sikre sikkerhet og forhindre leverandørlåsing. Alle disse problemene er nøkkelen i et hybrid-cloud-miljø.

Standarder er generelt etablert på fire måter:

• Multinasjonale organer. Disse er vanligvis regulert av traktater eller andre lignende internasjonale juridiske avtaler. Disse gruppene har lange prosedyrer og byråkrati før avtale er nådd. Medlemmer kan være diplomater i stedet for tekniske eksperter. Den internasjonale organisasjonen for standarder (ISO) er en slik gruppe. Den består av representanter fra land over hele verden. ISO har utviklet over 17 500 standarder som dekker mange fagområder, og nye standarder utvikles hvert år.

• Industrikonsortier. Standarder utvikles når flere aktører i en bransje kommer sammen. Selv om medlemmene kan være konkurrenter, vet de at å komme sammen vil hjelpe alle. Disse gruppene er ofte mer strømlinjeformede og smidige enn internasjonale organer og bruker ofte direkte tekniske eksperter i prosessen. Den åpne gruppen, Open Grid Forum og OASIS er noen eksempler på industrikonsortier.

• En ad hoc-gruppe. Ad hoc-grupper er selvorganisert og -herregistrert. Disse gruppene er ofte bygget rundt åpen kildekode initiativer. De kan være en løs kropp som diskuterer sine saker gjennom et Internett-meldingstavle, eller de kan være mer formelt organisert. Disse gruppene har enda færre prosesser på plass enn industrikonsortier og kan derfor raskt tilpasse seg og forandre seg når teknologien beveger seg.En downside til den nedre prosessen overhead er at når vanskelig beslutninger må gjøres eller problemer oppstår, komme til riktig løsning og å nå enighet kan det være vanskelig eller umulig.

• De facto standarder. En de facto-standard oppstår når en tilnærming eller et produkt brukes så mye at det blir en standard. Det viktige skillet er at en de facto-standard ikke er opprettet av en bestemt kropp eller organisasjon, men i stedet utvikler seg gjennom praksis. Ofte oppstår disse de facto-standardene når bransjens beste praksis samler seg.

I henhold til Statens institutt for standarder og teknologi (NIST) kan standarder kategoriseres basert på deres modenhetstid:

• Ingen

• Under utvikling

• Godkjent

• En referanse

• Markedet aksepteres (i utbredt bruk)

• Pensjonert

Noen standardorganisasjoner krever to implementeringer av en standard før den kan aksepteres, noe som unødvendigvis tar tid og står for hvorfor de facto-standarder ofte blir standarder. I nye teknologimiljøer er filosofien ofte å innovere nå og standardisere senere.

I raske IT-miljøer kan utviklere implementere ikke-standardfunksjoner for å få jobben gjort raskt. De forlater problemene med å implementere ikke-standardiserte komponenter for en annen dag, eller la noen andre håndtere dem.