Nettverksadministrasjon: Klassifisering av IP-adresser - dummies

Når de opprinnelige designerne til IP-protokollen opprettet IP-adresseringsordningen, kunne de ha tildelt et vilkårlig nummer av IP-adressebitene for nettverks-ID. De gjenværende bitene vil da bli brukt til verts-ID.

For eksempel, anta at designerne bestemte seg for at halvparten av adressen (16 bits) ville bli brukt til nettverket, og de resterende 16 bitene ville bli brukt til verts ID. Resultatet av denne ordningen ville være at Internett kunne ha totalt 65, 536 nettverk, og hver av disse nettverkene kunne ha 65, 536 verter.

I de tidlige dagene av Internett virket denne ordningen sannsynligvis som flere størrelsesordener mer enn noen gang ville være nødvendig. Imidlertid skjønte IP-designerne fra starten at få nettverk faktisk ville ha titusenvis av verter.

Anta at et nettverk på 1, 000 datamaskiner blir tilkoblet Internett og tilordnes et av disse hypotetiske nettverks-IDene. Fordi nettverket kun vil bruke 1 000 av sine 65, 536 vertsadresser, vil mer enn 64 000 IP-adresser bli bortkastet.

Som en løsning på dette problemet ble ideen om IP-adresse klasser innført. IP-protokollen definerer fem forskjellige adresseklasser: A, B, C, D og E. Hver av de tre første klassene, A-C, bruker en annen størrelse for nettverks-ID og verts ID-delen av adressen. Klasse D er for en spesiell type adresse kalt en multicast-adresse. Klasse E er en eksperimentell adresseklasse som ikke er brukt.

De første fire brikkene i IP-adressen brukes til å bestemme hvilken klasse en bestemt adresse passer til, som følger:

Hvis den første biten er null, er adressen en klasse En adresse.
Hvis den første biten er en og hvis den andre biten er null, er adressen en klasse B-adresse.
Hvis de to første bitene er begge en og hvis den tredje bit er null, er adressen en klasse C-adresse.
Hvis de tre første bitene er alle en og hvis den fjerde bit er null, er adressen en klasse D-adresse.
Hvis de første fire bitene er alle en, er adressen en klasse E-adresse.